Det interessante i denne sammenhengen er hvordan det skisseres en forbindelse mellom pedagogikk, som jo dreier seg om å øke individets evne til å tenke og handle gjennom kunnskap, og det fysiske og sosiale rommet hvor denne pedagogikken utøves (skolen). Et aspekt ved den skulpturelle situasjonen er at ordet også er skrevet på speil og dermed oppfordrer brukerne til selvrefleksjon i forholdet til dets betydning både i bokstavelig og overført betydning. Speilet reflekterer jo ikke bare ordets betydning i forhold til det sosiale, i forhold til en annen, men også en selv, via speilbildets sammenføying av ord og avbildning av betrakteren. Å introdusere språk som benevner noe intimt og personlig i arkitekturen på denne selvrefleksive måten anskueliggjør dessuten en beundringsverdig ambisjon om å gjøre ordet, og dets mange betydningslag, til et offentlig objekt. Gjenstand for diskusjon og felles undersøkelse. En slik ambisjon må sies å være imponerende – særlig i den grad den faktisk blir en del av skolens pedagogiske program og ikke bare demonstrerer sin viktighet gjennom Mois sosiale språkskulptur – det er jo nettopp slike fenomener som bør klargjøres og åpent diskuteres i denne kritiske og formative delen av ens liv. Jeg oppfordrer herved skolen om å følge opp dette om det ikke allerede gjøres.
Ordet som står bokstavert utover, eller mer presist; rundt, kretsen av garderobeskap som dekker rundt en fjerdedel av skolens største samlingsrom, betegner ikke bare en skjør og utsatt tilstand, som likevel er svært verdifull, men også en verdi som hele tiden er prekær. Bokstavene som til sammen er ”kjærlighet” er altså, hver og en, under press og i ferd med å sprekke opp (om det ikke allerede har gjort det).
YOU COULD BE HAPPY!! består av ordet “lykke” – men halvparten av ordet er montert på en dreibar skive som hvem som helst kan dytte borti så det snurrer rundt. Igjen leverer Moi et interessant og velbalansert verk i sammenhengen. Mois verker klarer den vanskelige kunsten det er å opprettholde et visst kompleksitetsnivå i møtet med konteksten. I likhet med Speil, speil ...... dreier det seg også her om et ord som gjøres til en integrert del av skolens arkitektur og som, gjennom sin invitasjon til å snurre skiven, bidrar til fellesskapets ønske om å reflektere rundt dets betydning. Lykke er jo også et felles gode, og noe vi alle søker mot, men som kjærligheten er det en utsatt tilstand det er snakk om også her. Gjennom å leke med ordets sammensetning, og dermed dets betydning, oppstår det en lek rundt alvoret i lykkens skjørhet som kan bidra til både diskusjon og positiv oppmerksomhet rundt lykke som menneskelig tilstand. At leken materialiserer seg som en integrert del av verkets konstruksjon antyder også verdien av bekymringsløse innfall og gleden fremkalt av assosiative tankebaner. Dette er et, i beste forstand, oppløftende verk som oppmuntrer betrakteren – og deltageren – til å ikke ta livet altfor tungt, selv om det skulle være mørke dager. Gjennom lek kan man igjen nærme seg lykken."
Kjetil Røed, Kunst i Oslo 2013